Nidarvoll skolekorps

Jeg føler meg så utrolig priviligert for at jeg får jobbe med en så ivrig og dyktig gjeng med ungdommer! Er utrolig stolt etter bare 1,5 uke jobbing. Noe som riktig nok tilsvarer 5 øvelser på 7 dager. Korps for alle penga, og jeg liker det veldig godt! Sliten av det, jo det blir man, men det er så utrolig givende!

Første møte med hovedkorpset var da jeg ble satt inn som vikar på sommertur. Styret hadde, til stor misnøye blandt ungdommene, meldt på korpset i marsjkonkurranse.
Da vi dro nedover lignet korpset mer en gjeng sauer enn noe annet. Dette kunne bli interresant, tenkte Katrin (og det var jeg nok ikke alene om).
Det skal sies at det å gjøre ting halvveis ikke er min greie, og er de meldt på, så er ded meldt på.
Dette resulterte da i marsjøvelser ute i regn, vind og strålenede sol. Jeg skal innrømme at jeg litt streng hvis jeg vil (evt naziregime, som ungdommen mente det var..)Altså.. to minutter med handa rett ut for å lære hva armsving er for noe, det er jo bare koselig i regnvær og pizzaen vi skal ha til middag har ankommet.
Har hørt i ettertid at ungdommen var ganske så irriterte, for å si det mildt..
Men det var et korps i fyr og flamme som møtte meg etter opptredenen. De var så fornøyde og smilte fra øre til øre!
Og det var få øyne tørre og gladere gjeng skal man lete lenge etter, da det ble ropt opp over stadioen at Nidarvoll skolekorps hadde tatt 1. plass! Og plutselig var jeg ikke lenger den onde heksa.

Nå har jeg blitt bedre kjent med gjengen. Blitt litt rundere i kantene, men kan fortsatt være ganske nazi til tider. Akkurat så mye som skal til for at de sitter oppreist og spiller på sitt beste. Og de maser bare værre om ekstraøvelser.. Noe må jeg gjøre rikig.

Det er 3 uker igjen, og en god del jobbing gjenstår. Jeg ser fram til dagen det virkelig gjelder, hvor vi skal stå etter 2 stykker og glise av det vi selv har prestert. Har vi den følelsen vet jeg at det ikke blir nedtur. Det er bare slik det er med Nidarvoll Skolemusikkorps.